EDRUSKAPSNEMNDA

På 1930-tallet ble det etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24. juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak ovenfor misbrukere. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot misbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring misbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av misbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere misbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. Nemnda kunne også bevilge en del midler. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret.

Det tidligste materialet fra edruskapsnemndene er som regel fra 1939, det er som oftest snakk om møteprotokoller, men en kan også finne kopibøker, journaler og korrespondanse.

Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, 138, 153f