STADSKONDUKTØR/BYINGENIØR/KOMMUNEINGENIØR - KORT HISTORIKK

Byingeniøren, eller stadskonduktøren som var betegnelsen den første tiden, må sees i forlengelsen av reguleringskommisjonen og senere bygningsrådet. Det var vanlig at stadskonduktører/byingeniører hadde sekretariatsansvar for denne typen utvalg i byer. Den alminnelige bygningsloven av 1845 hjemlet kommunal ingeniørfunksjon i byer fra så tidlig som 1845. På landsbygda kom det først lovpålegg om kommuneingeniør på 1960-tallet. I de landkommuner som hadde en kommuneingeniør før dette var det ofte by liknende eller by nære tettsteder. Også her var kommuneingeniøren bygningsrådets forlengede arm. Bygningsrådet ble etablert i 1929 da bygningsloven av 1924 trådte i kraft. Som en konsekvens av denne etableringen ble det med tiden naturlig at bygningsrådet fikk ingeniørkompetanse under seg som kunne forestå saksbehandling, planlegging og vedtakseffektuering innefor de rammer som bygningsloven trakk opp. I hovedsak var kravene til melding om og kontroll av byggevirksomhet fastlagt ved bygningslovene fra 1896, 1899 og 1906. Bygningsloven av 1924 endret ikke hovedmønsteret i så måte, men skjerpet likevel bestemmelsene på visse punkter. Nå ble det i tillegg stilt krav om at anmeldelser av byggevirksomhet også skulle ledsages av opplysninger om de sanitære anlegg: Drenering, hovedkloakk og vanntilførsel. Kravet om nabo varsel ble generelt i den grad naboens interesse ble berørt. Var bygningen bestemt til industriell virksomhet, fabrikk eller håndverk, skulle det gis opplysninger om bedriftens art og maskinenes antall, type og plassering. Arkivsaker etter kommuneingeniørkontor må altså sees i sammenheng med arkivsaker etter reguleringskommisjoner og bygningsråd.

Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 210. Universitetsforlaget, 1987.